Verdens store mediehus vil ha dokumentarer

– Vi vil ha dokumentarer på 5 til 15 minutter som overrasker og forteller noe nytt om verden. For oss har «Citizenfour» vært veldig viktig, forteller Charlie Phillips, dokumentaransvarlig hos The Guardian. Sammen med kolleger fra bl.a New York Times inntok han denne uken IDFA i Amsterdam for å fylle ukentlige dokumentar-slots på sine globale nettsteder.


 

IDFA, Amsterdam

 

Verdens store medieselskap har virkelig våknet til effekten av video på nett. Og materialet skal helst være direkte, engasjerende og av selvsagt høy kvalitet. Dokumentarer og øyevitneskildringer gjør det  derfor sterkt i forhold til mer tradisjonell videojournalistikk, og mediehusene jager etter eksklusivitet på unikt innhold.

Mens selskaper som MTV, Dazed og Muvi beilet til deltagerne på CPH:DOX, var det New York TimesThe GuardianAl Jazeera, Vice og De Correspondent som preget debatten på IDFA i Amsterdam. Men budskapene på begge dokumentarfestivaler var de samme: Dokumentar er kjempehot på nett, og driver betydelige seertall for mediehusene, som har lagt seg på et volum på omlag 30 – 50 dokumentarer i året.

Noe annet enn nyheter

Guardian forteller at de betaler mellom 5000 og 15.000 pund per dokumentar, som helst skal være på omlag 10 minutter. De ønsker eksklusive nett-rettigheter i omlag en måned. Og hvis dokumentaren er en nedklipt feature dokumentar, så ønsker dokumentaransvarlig Charlie Phillips å kunne legge ut den korte varianten hele seks måneder før kinopremiere.

– Dette kan bygge et publikum for filmen din ved å få folk interessert i tematikken, sier Phillips, og viser til at mediehuset har millioner av besøkende fra hele verden. Han sier han er interessert i alt som faller innenfor kriteriene «ny, overraskende og samtids-aktuell».

– Det eneste jeg ikke ønsker meg er faktisk nyheter – det har vi fra før, sier Phillips.

Jason Springarn-Koff i The New York times anslår  motvillig tilsvarende summer, men i dollar istedet for pund.

– For å være ærlig – vi må prates. Det er så mange forskjellige faser og måter å produsere på, sier han, og utdyper om interessefeltet.

– Vi ønsker å legge ut video som gjør en forskjell, og som kan starte dialog.

Springarn-Koff forteller at New York Times nå har drøyt 130 filmer, hvorav en tredjedel er redigert ned fra lengre produksjoner.

Panel IDFA - versjon 2

Første person entall

Jos de Putter, dokumentaransvarlig hos De Correspondent, er selv en filmskaper, men har det siste året fått produsert 33 kortdokumentarer for avisens nettsted. Han støtter mediekollegenes erfaring med korte videoer, men understreker at filmene likevel må baseres på klassiske fortellergrep. Han oppsummerer sin kortdokumentar-erfaring i tre punkter:

– Det viktigste er stadig historiefortelling. Problemet med de fleste video-nettsteder er at de drives av folk som ikke kan noe om film eller visuell historiefortelling. Det er ekstremt viktig. For meg er det viktig at filmene er personlige. Jeg ønsker meg første person entall, enten med filmmakeren midt i fortellingen eller en protagonist som snakker i første person entall. Til sist må filmen føles samtidig og viktig, og kunne kobles til en nyhetsaktualitet. Det må være noe vi husker også dagen etter at vi har sett den, sier de Putter, som mener dette kravet til historiefortellingen innebærer at sjangeren kort-dokumentar vil ligge på mellom 6 – 16 minutter.

Nettopp denne personlige vinklingen, det å befinne seg midt i hendelsene, er noe som også dyrkes av ungdomsrettede aktører som Vice, MTV og Dazed, som alle forteller at de er ute etter innhold som skal føles friskt, ærlig og annerledes.

– Vi ønsker oss subjectiv historiefortelling, og har ingen ambisjoner om å være objektivt rapporterende. Vi vet at vårt unge publikum ikke bruker oss som eneste nyhetskilde. Så lenge det vi gjør er transparent, så fungerer det veldig bra, sier Sjoerd Raaijmakers fra  Vice Benelux, og viser til eksempler på rapportering fra ISIS’ kalifat og konflikten i Ungarn, rettet mot unge mennesker. Vice har over 150 millioner månedlige besøkende i sine kanaler og over en million abonnenter på YouTube.

Delingskultur

Mens de store, klassiske mediehusene i hovedsak fokuserer på publisering på eget nettsted og på YouTube, så har redaksjonene med yngre målgrupper mye mer fokus på å nå ut til seeren fremfor å trekke seeren til eget sted. Al Jazeeras interaktive satsing AJ+ bestiller også dokumentarer, men har en annen, mer eksperimentell struktur, forklarer Jigar Mehta, som har tittelen «Engagement lead» hos AJ+. De jobber selvstendig fra selve Al Jazeera, og har ikke en gang et eget nettsted. Innholdet blir spredt via etablerte kanaler som YouTube, Instagram, Facebook med mer og finnes kun samlet på deres egen app. Hele organisasjonen er fokusert på å lage delbart innhold og skape trafikk og engasjement i de mest brukte sosiale mediekanalene.

Og mens publikum i salen satt og prøvde å fordøye forventningen om fem minutter korte dokumentarer, så fortalte Mehta at de faktisk ønsker seg 15 sekunders versjoner.

–  Disse teaserne legger vi ut et par dager før kort-dokumentaren, og det viser god effekt på å starte engasjement. Vi tenker hele tiden på hvordan vi kan lage innhold som kan deles, sier Mehta.

– Vi ser at videoene blir sett hvis innholdet er bra. Og underlig nok er det ikke de som deler videoene som ser hele. De som får tilsendt delte videoer er det beste publikummet, sier han.

 

Våkner til effekten

Det er disse eksemplene på dokumentar-interesse hos nettbrukerne som er drivkraften hos alle aktørene. For selv om alle var enstemmige i at de ikke hadde noen ordentlig forretningsmodell for å sikre inntjening på innholdet, så forsikret de samtidig at mediehusene vurderte kort-dokumentaren som et viktig element for å bygge sterke relasjoner med sitt publikum. De tror også at pengene vil komme.

– Annonsørene er helt desperate etter videostrømming, sa Springarn-Koff fra New York Times.  Phillips kunne også gi et veldig tydelig eksempel som hadde snudd hele dokumentar-prioriteringen internt i The Guardian.

– For The Guardian har filmen Citizen 4 vært veldig viktig. Akkurat nå er alle i organisasjonen veldig engasjert rundt kraften dokumentarer har for å endre verden, informere og underholde på nye måter, sier Phillips.

Springarn-Koff ga også et nært beslektet eksempel for å vise hvilken effekt stor nettsynlighet kan ha for filmskapere.

– Vi tweetet en kortfilm om en NSA-informant fra Laura Poutras, og det var faktisk den tweeten Edward Snowden svarte på og som startet hele det samarbeidet.

Merkevarer ser mot dokumentar

Skinner IDFA - versjon 2

På IDFA møttes medieaktørene i en egen paneldebatt kalt «Short cuts ot the future», men temaet var også på agendaen hos CPH:DOX, som kalte sitt dypdykk «Documentary in the digital age». I København hadde panelet større fokus på effekten av endrede medievaner hos ungdom, som i liten grad ser klassisk TV. Samtidig ser ungdomsrettede aktører som MTV og Dazed at interessen for dokumentar er høy blant unge på nett. Ronojoy Dam, kreativ leder hos Dazed Group, fortalte at de også er opptatt av stilen innholdet presenteres i. Som et opprinnelig livsstilsmagasin ønsker de seg dokumentarserier som viderefører deres ungdomsrettede formspråk. Annonsører, som Adidas, fortalte at de satser på dokumentar-inspirerte videoer for å bedre treffe nett-publikummet med sitt brand-budskap. CPH:DOX presenterte også Mike Skinner, mest kjent som vokalist i The Streets, som nettopp har lagd en 3,5 minutter lang dokumentar om skinheads for å markedsføre DocMartens.

– Lær av musikkbransjen. Vi kan gjøre historiefortelling på bare noen minutter, sa Skinner.

Kultur- og produksjonsutfordringer

Men IDFA ga også eksempler på hvilke utfordringer filmbransjen møter i samarbeid med nye partnere. Det finnes en ikke ubetydelig kulturforskjell mellom klassiske nyhetsredaksjoner og tyngre innholdsprodusenter.

– Jeg fikk nettopp en telefon fra en nyhetsredaktør som vil ha en interaktiv produksjon til den 15. desember. Vi kjemper også med kulturforskjeller internt, og det kan det være nyttig at dere kjenner til, sier Francesca Panetta, interaktiv-produsent hos The Guardian.

Og selv etter en lang debatt om endrede seervaner hos publikum, så var konklusjonen at det ennå ikke finnes noen fasit om lengde eller tematikk for gode kort-dokumentarer, bortsett fra at kvalitet fungerer.

– Vi hadde en fem minutters video som kun viste et forlatt piano på et fortau – sammen med nydelig musikk. Den ble kjempepopulær, sa Springarn-Koff.