© 2013 Teknopilot

Elin Festøy / Media articles / Norwegian

Politisk mistro til forskningsmiljøene

- 2. oktober 2013

 

2013-10-02 08.45.17

F.v.: Aksel Sterri, Hanne Bjurstrøm og Ketil Raknes.

Vi har nettopp lagt bak oss en relativt kjedelig valgkamp, hvor det sterkeste inntrykket folk flest sitter igjen med kanskje er ulike politikeres evige terping på tall fra motstridende rapporter. Antallet paneldebatter var større enn noen gang før, men diskusjonene endte alt for ofte med presentasjon av ulike virkelighetsbilder, støttet av tallmateriale fra et vell av kilder.

Sånn sett fikk man frem partienes ståsted, men noen genuin diskusjon av tematikken ble det sjelden. Kanskje ikke så rart – vi forventer vel heller ikke at politikere skal stå åpent undrende og fabulere om nye politiske muligheter like før valget. Det er tvert imot i årene mellom valgurnene at politikken utformes.

Og akkurat nå går det en kule varmt i de fleste leire. Mens de blåblå sitter og designer et nytt  kart for felles politikk, uttalte Jens Stoltenberg like etter valget at de neste fire årene skulle brukes til en fornying av politikken i Arbeiderpartiet. Og utfordringen er ikke mindre hos småpartier som SV, Senterpartiet og De Grønne.

Forskning mer til skade enn gavn?

Sånn sett var timingen god for Minerva og Civitas felles frokostmøte om samspillet mellom forskning og politikk. For i hvilken grad tar politikere, statsråder og embedsverk faktisk inn over seg kunnskap og forskning, og i hvilken grad evner forskerne å få gehør for sine resultater?

Avtroppende statssekretær Ketil Raknes (SV), Tidligere statsråd Hanne Bjurstrøm (A)  og Aksel Sterri, leder av tenketanken Progressiv, holdt innledninger og synliggjorde utfordringen politikere møter i kontakt med forskning fra politisk side. (Det var dessverre ingen deltagere fra forskningssiden i panelet, men de er representert i det siste nummeret av Minerva (03-2013)

Forskning til besvær

Felles for dem alle sammen var en slags avmakt. De innrømmer at forskningsresultater er komplisert materie for politikere, embedsverk og statsråder. Resultatene kan komme for sent, være basert på for dårlige tall/feil situasjon eller i seg selv være opportunt vinklet. Flere henviste til forskningsinstitutter med forskjellige revirkonflikter og fastlåste ideologier, noe som fører til at resultatene ikke kan oppsummeres til noe tydelig helhetsbilde for politikerne. Det blir ofte forskningspåstand mot forskningspåstand.

De innrømmet også at statsråder og departement kan være dårlige bestillere av forskningsrapporter fordi de ikke har nok kunnskap. (Raknes pekte også på for lite samspill mellom forskning og politikk – at eks-politikere svært sjelden blir forskere, men heller begynner i First House).Dette kan føre til at det blir bestilt utredninger av for snevre eller feil problemstillinger, noe som innebærer at resultatet ikke gir noe fornuftig bilde av situasjonen.

Aksel Sterri sa sogar at forskning i seg selv kan bli for snevert, og antydet at politikere åkke som ønsker å se bredere på problemstillingene.  Og Rolnes innrømmet at det fantes riktige beslutninger som likevel ikke blir tatt fordi partiene ikke ønsker eller tør å satse på upopulære saker – som i hans konkrete tilfelle på minsket mulighet for avskrivning av rentekostnader på huslån.

– Vi vet at det vil være riktig, men vi gjorde det ikke, som han sa.

– Forskning skal ikke bevise, men inspirere, mente Sterri.

Hanne Bjurstrøm på #Civitafrokost.

Hanne Bjurstrøm på #Civitafrokost.

En løsning Bjurstrøm pekte på var å ta mer forskning tilbake til departementene, siden det ville gi større nærhet mellom kompetansen og statsråd. I dag kjøpes majoriteten av utredninger inn utenfra, fortalte hun. Det både svekker kompetansemiljøet og eierskapet internt og kan som føre til mediedekning som presser og forvansker beslutninger.

Varsko, omdømmeproblem!

For universiteter og forskningsinstitusjoner blir helhetsbildet etter denne debatten ganske dystert. Politikerne vil dels ikke høre på forskning og fakta, statsråder vil heller ha mer faglig begrenset forskning fra eget departement, og de har mistro til den forskningen de får fra eksterne kilder fordi de ikke klarer å vurdere om den er uavhengig og solid eller resultat av faglig maktkamp i forskningsmiljøer.

Dette viser et solid omdømmeproblem for norsk forskning.

Selv de som bestiller store deler av oppdragene til norske forskningsinstitutter stoler ikke på om resultatene de får kan brukes til å utforme norsk politikk. De mistror avsendernes motiver og forstår i liten grad soliditeten bak forskningen.

Mistillit

Igjen viser dette hvor viktig det er å styrke kommunikasjonen rundt norsk forskning. For dette er et reelt samfunnsproblem. Politikken som former det norske samfunnet er i for liten grad basert på kunnskap fordi nødvendig kunnskap enten ikke fremskaffes eller blir mistrodd.

Paneldeltagerne var enige i at politikere både har behov for bedre kompetanse i å vurdere soliditeten og relevansen til forskning, men jeg mener situasjonen er noe forskningsmiljøene må ta ansvaret for i første omgang. «Alle» kjemper om politikernes oppmerksomhet, og forskningsmiljøene kan ikke vente at politikerne ensidig skal ta tak i denne utfordringen.

Det er viktig å øke tilliten til norske forskningsmiljøer. Og enkelt sagt bygges tillit av at man leverer på det man sier over tid. Sånn sett kan denne situasjonen også være en ny vinkling på  den eksisterende utfordringen til norske forskningsmiljøer om i større grad å formidle hva de kan og hva de står for. Det snakkes mye i forskningsmiljøer om «popularisering av vitenskap», og mange forskere grøsser ved tanken fordi den er blitt synonym med å få dekning i pressen. For som kjent, så ender forskningsresultater ofte opp med særs tabloidiserte overskrifter, og presset i mediebransjen fører til at det er lengre mellom fagjournalistene som evner å forstå og formidle forskning på en god måte.

Forskning gir problematisk pressedekning

Panelet pekte på dette, og var enige i at forskningsresultater ofte ble veldig spisset i media – noe som kan føre til at en bestilt forskningsrapport like gjerne kan ende som et politisk problem for statsråden istedet for som nyttig faktagrunnlag.

Samtidig påpeket Raknes at det som oftest ikke er de forskerne som kan saken best som uttaler seg til pressen. Hun antydet vel heller at det var motsatt – noen forskere som uttaler seg om hva som helst mens de beste fagspesialistene var totalt fraværende.

På dette området kan forskerne ta lærdom av politikerne selv. På Polyteknisk Forenings evaluering av valgkampen kom Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær med et godt innspill. Han viste til politikernes personlige modighet.

– De byr på seg selv og tester budskap og ideer for åpen scene, sa Haugsvær. Det gir både innertiere og smertefulle tilbakemeldinger. Samtidig er det ingenting som er så effektivt for å bygge et omdømme som et sterkt ansikt. Personligheten til partienes lederskikkelser er helt avgjørende for velgernes oppfatning av partiets holdninger og gjennomslagskraft.

Dette kan både forskere og bedriftsledere lære av. Har man en «usynlig» lederskikkelse, så blir det langt vanskeligere for folk å ha tillit, mens selskaper eller forskningsfelt som har en leder som trives med å være frontfigur langt lettere kan bygge et sterkt omdømme. Og med sosiale medier er det langt lettere for fagfolk å bli medievant. Det handler om å komme i gang og bli vant til å kommunisere til et bredere publikum enn sitt eget fagmiljø. Som på andre felt, så gjør øvelse mester.

Ironisk nok har både politikere og forskningsinstitusjoner samme utfordring  – å bli synlig på riktig måte slik at alle viktige målgrupper forstår og husker hva man står for. Verken politikere eller forskere kan nøye seg med å ha rett kunnskap og løsning, skal kunnskapen faktisk bety noe så må den også formidles og påvirke beslutninger.