© 2017 Teknopilot

Media articles

Industribygging, ikke gambling

- 6. april 2017

Det er flere enn John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og John Andresen som følger spent med fremtiden til det ambisiøse The Future Group. Norsk spillindustri trenger sårt flere langsiktige investorer. En feilslått Future Group-satsing kan få investorer til å rømme tilbake til råvarebransjene og ramme en sårbar, norsk spillindustri.

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 6. april 2017.

Som mangeårig teknologiredaktør med noen års fartstid i norsk spillindustri husker jeg godt norsk forargelse over Sverige og Finlands mobilsuksesser med Nokia og Ericsson – for hvorfor fikk vi ikke til det samme? Jeg kan ikke la være å se paralleller når vi nå ser på spillsuksessene i Finland og Sverige. Og joda, situasjonen er ikke helt den samme. Milliard-genererende spill som Angry Birds og Candy Crush er resultatet av målrettet kreativt arbeid i enkeltselskap, noe vi også har her hjemme. Norske spillselskap leverer internasjonalt roste spillkonsept og mange tjener gode penger. Spillindustrien opererer også i et helt annet marked enn mobilbransjen – spill tilhører et heldigitalt og globalt marked og markedsføres i nye, sosiale kanaler. Men selv om den globale nettverksøkonomien gir oss store muligheter til å nå ut internasjonalt, så ser vi også at nissen følger med på lasset. Det trengs investeringer i markedsføring, bransjeerfaring og personlige nettverk for å få gode spill ut i markedet. Spillkonsept må markedsføres over tid for å få synlighet nok til å kunne slå gjennom. I Norge mangler dette leddet i verdikjeden.
 I Sverige og Finland har det over lang tid blitt bygd opp investorkompetanse innen digital teknologi og det fins langt flere som har erfaring innen internasjonalisering og global markedsføring. Det betyr enormt mye. Norske spillselskap sliter med å finne investorer og det er stor mangel på publishere som kan investere i og støtte selskapene.  
Tror vi egentlig på “kulturindustri”?Jeg vil påstå at vi har en holdningsutfordring som sitter dypt i den norske folkesjela. Mitt inntrykk er at vi egentlig ikke tror at man kan tjene penger på noe som er knyttet til kultur. Kultur er “nødhjelp til det norske språk og det norske selvbilde”. Dette støtter vi da med offentlige midler. 
Når vi ser hvordan den globale spillbransjen er verdens største underholdningsindustri med en omsetning på 91 milliarder dollar i året, tenker vi forsåvidt at vi her kan satse på et nytt område. Men samtidig tar vi ikke spill alvorlig. Det er jo “bare lek”. En venn av meg peker på “ABBA” når vi har denne diskusjonen: “Det skjedde noe i Sverige 1974, da ABBA vant Melodi Grand Prix med “Waterloo”.»  Her i landet fører globale gjennombrudd som svartmetall og Kygo mer til forundring og småhumring enn å bli sett som seriøse muligheter.
Samtidig er det mange som peker på at vi har gode, norske støtteordninger til spillutvikling. I motsetning til svenskene kan norske spillutviklere få støtte fra Norsk Filminstitutt til kulturelle enkeltprosjekter. Dette er en viktig støtte som har gjort det mulig for mange små selskap å bygge og utvikle kompetanse. Bedriftene har også kunnet få hjelp fra de vanlige støtteordningene til Innovasjon Norge. Dette har mye av æren for at vi faktisk har en spillindustri i Norge. For private investeringer utover selskapenes egeninnsats fins så godt som ikke.
Det er her jeg igjen begynner å få assosiasjonene til den gamle misunnelsen mot Nokia og Ericsson. Disse ordningene har primært fokus på utvikling av enkeltprosjekter og -produkter. Vi har i Norge en historie med å ha svært flinke ingeniører og fagfolk som har utviklet verdensledende teknologi, men vi klarer ikke å bygge internasjonale suksesser på bakgrunn av innovasjonen. To gamle “travere” i eksempelbunken er GSM-teknologien og objektorientert programmering. Norske gründere har stort sett bygd seg opp til internasjonal interesse og så solgt selskapet. Det er bare å se på selskapssammensetningen på Oslo Børs for å se resultatet av tiår på tiår med dyktige og faktisk også rimelig norsk ingeniørkraft. Det er stadig råvareindustriene som rår. Og det er også her vi finner hovedfokuset til profilerte, norske investorer. 
Nissen er med inn i den digitale nettverksøkonomienDessverre ser ikke den digitale nettverksøkonomien ut til å fri oss fra dette. I norsk spillindustri har vi flinke programmerer, spillutviklere og animatører, og vi har støtteordninger som gir grunnlag for at det skapes mange fine spill.  Men selskapene har ikke økonomi til å få profesjonell markedsføring. Derved fins det ikke økonomi for aktører som ønsker å bygge seg opp som de viktige mellomleddene. 
Dette ser da også Kulturdepartementet, som i fjor ga Innovasjon Norge og Norsk Filminstitutt mulighet til å gjøre et ettårs stunt kalt “Spill ut i Verden”. Det ga et push til åtte selskaper. Denne piloten avsluttes nå uten noen oppfølging og erstattes med “Arkitekter ut i verden”. Det er positivt at kulturminister Linda Hofstad Helleland i fjor sto og erklærte at hun så behovet for langsiktig satsing på spillbransjen og at Innovasjon Norge ser behovet for tiltak, men samtidig skuffende at resultatet igjen blir et kortsiktig gest som minner mer om norsk “dugnadsånd” enn svensk eller finsk langsiktighet. Det ble ved lanseringen også nevnt behov for å lære opp norske investorer i spillbransjen, men det er nå erstattet med planer om et generelt informasjonstiltak på vegne av alle elleve kulturområder hos Innovasjon Norge. 
I dette lyset er det svært forfriskende å se profiler som Fredriksen og Røkke satse på The Future Group og et prosjekt som fremstår så unorsk med store ambisjoner og budsjetter. Vi trenger sårt lokomotiver som frister flere invstorer og bidrar til å bygge kompetanse og nettverk resten av bransjen vil kunne nyte godt av. Samtidig er omdømmerisikoen The Future Group også utsetter bransjen for svært høy. Vi trenger en langsiktig bygging av kompetanse og tillit. Hovedrådet ved investering i spillbransjen er å ha en langsiktig porteføljestrategi – å investere i kompetanse og team fremfor enkeltprosjekter. Det er snakk om industribygging og ikke gambling.